Den invendige oppbyggingen av en PLS ligner på mange måter på oppbyggingen av en PC. Både PC’en og PLS’en er en generell datamaskin som kan brukes til å løse de oppgavene som brukeren ønsker at den skal løse.

Den største forskjellen mellom en PC og en PLS, det er jo hvordan disse to forskjellige datamaskinene kommuniserer med omverden. Hos en PC så finnes det typisk og tradisjonelt en skjerm, et tastatur og en mus som brukes til å kommunisere til og fra PC’en.

Hos en PLS så finnes det, i ordinær drift, typisk hverken en PC skjerm, et tastatur eller noen mus. De viktigste «inngående data» for en PLS vil være elektriske signaler fra forskjellige prosessbrytere og «følere» som er plassert ute i den «prosessen» som skal automatiseres.
I en ordinær driftssituasjon så vil de utgående data fra en PLS bestå i ulike elektriske signaler, som via releer, kontaktore, eller andre elektrotekniske, elektrohydrauliske, eller elektropneumatiske komponenter kan styre eller regulere hvordan en «prosess» kan forløpe.

I likehet med en PC så har også PLS’en et hovedkort der de elektroniske komponentene sitter montert. Den har også en prosessor som ivaretar den fortløpende «behandling av data» og RAM som den bruker til korttidslagring av data, når prosessoeren arbeider med dem, og et langtidslager for data.

De utgående data fra PLS’en består i ulike elektriske signaler som sturer eller regulerer hvordan en teknisk prosess forløper.

Et eksempel på en slik prosess som kan styres og/eller reguleres av en PLS er ventilasjon og varmeregulering i en bygning. Et annet eksempel er en robotisert produksjonslinje for vareproduksjon. (PLS’en brukes da ikke til å styre selve robotbevegelsene, men der i mot til den overordnede kontrollen av transportbånd og oppgavefordeling mellom forskjellige roboter.)